From the spheres of Gog Magog - Rockeweb March 28th 2005   5/6

Back to main

Navnet Gog Magog er hentet fra profetiene om armageddon i bibelen, og det myteomspunnede Gog Magog Hills i Cambridge, Storbritannia. Syd Barrett har også hatt en liten syretripp på et fjell med det navnet. Gogmagog er også navnet på et rockeband som ble stiftet i 1985.

Men, i denne sammenhengen er Gog Magog side A og B på vinylen som utgjør en samarbeidsutgivelse mellom indieselskapene Handmade Records og Major Minor Records i Oslo, og utgivelsen består av 11 låter fremført av 11 band som representerer undergrunnsrocken i hovedstaden godt. Her finnes forøvrig også band som verken er norske eller ferske, som amerikanske Truman's Water og danske Motorkross Powerduo, men undergrunnsband er de så godt som noen, og de er sikkert gode venner av folk i dette miljøet, så derfor.

Jeg skal ikke oppholde deg som leser med tørrprat, men heller prøve å forklare deg hva JEG hører når denne skiva spinner rundt noen tusen ganger på tallerkenen. Poenget med en slik skive som dette, bortsett fra underholdningsfaktoren, er jo selvsagt å pirre din nysgjerrighet slik at du ved neste korsveg skaffer deg en eller flere av disse artistene på cd eller vinyl. Hvis jeg er en representativ representant i musikk-Norge har de allerede lykkes med det, for jeg er allerede utålmodig etter å finne snacks med disse bandene på plate, hvor det enn måtte finnes. Ikke overraskende får du tak i mye moro via hjemmesida til Handmade Records og ildsjelen Kenneth Amundsen. Slik sett bør vel også Major Minor Records også få seg en adresse i veven, det kan lønne seg, men det er likevel ikke vanskelig å få med seg at sjefen i det foretaket heter Christian Larsen - en ildsjel han også skal vite. Jeg elsker ildsjeler, de holder samfunnet i gang uten å få betalt for det.

Jeg er kanskje over gjennomsnittlig fascinert av norsk indierock, men liker du ikke det du hører på denne skiva kan du pakke deg inn som brevpost og sende deg til Ouagadougou som inkassokrav. Jeg har nå spilt denne vinylen på alle de ordinære helligdagene i påska og inntrykkene presser seg på. Tenkte jeg skulle skrive litt om alle bidragene her, om ikke av andre grunner så i alle fall fordi det er orgasmatronisk bra det meste av det - og for de fleste totalt ukjent skulle jeg tro.
GOG

1- EPIKURS EUFORIE: "Lavaggio" - Hentet fra "Lurking for pray" på Resolution Records. Jeg hører en elektronisk monoton rytme. Avventende trommer. Et himmelstormende inferno av skrik og gitarhamring mikses i elten med elektronisk monotoni. Man presses bakover - og undres: har jeg hørt noe som dette før? Det bygger seg opp. Bygger seg ned. Jeg liker det. Så, et intermesso med null-musikk, et slags restelandskap der rytmer og gjenkjennelighet er fjernet, kun biter av verkets hovedstol er igjen. Det bygger seg opp. Løpet fortsetter. De er slitne. Låta er slutt.

2- X. LOVER: "Tigerbomb" - Thea, trommer; M, bass; Jin Din, gitar, vox; Violet Heart, vox, synth. Nyveivinfiltrert elektropop i starten. Men så snur vinden. En kvinnevokal i personlig innpakning dukker opp in the plot, Pixies-orienterte gitarløp. Refrenget sitter! Låta er flerdimensjonal, starter pent og innbydende, slutter med usexy stønning, nifse gitarer og en hang til å kunne provosere P4-lyttere. Du verden så fagert!
3- DES MONSTRES: "Take it all" - Lene, gitar, vox; Magnus, bass; Jabba, trommer; Christian, gitar, vox. Produsert og mikset av Kaptein Moskva i Studio Moskva i 2003. Godspeed...? Nei. Sonic Youth? Nei. Build To Spill, Guided By Voices eller Pavement? Nei. Des Monstres? Ja. Platas peneste sak. Utrolig fett sug rir gjennom låta som mose i gammelt ugress. En antydning av innestengthet bidrar til en spesiell lyd på riffet som pakker inn låta i en helhet. Dame og herrevokal, i uskjønn forening, men likevel inkorporert i låta og vevd dynamisk inn i helheten. Sologitaren som skurrende boltrer seg på fjellet av et grunnriff er makabert elegant. Og det ruller og svaier som god rock skal gjøre! Bandet fremstår som veltrimmet og modent. Har ikke sjekket, kanskje er de store et eller annet sted. Første bandet fra denne skiva jeg skal sjekke ut på alvor.
4- YONAKIT: "Slow sequenced damage" - Lars Remy Hansen, gitar, vox; Magnus Rauan, trommer; Ann-Charlott Kindblad, bass, backing-vox; Vegard Størholdt Engen, gitar. Spilt inn i rockehuset i Halden ultimo 2003. Emocore eller hva det heter. Melodisk hardcore som gråter. Trist gitar og vokal som drar tonen ut til sammenbruddet nesten inntreffer, men ikke så langt at det skjærer over i fistel. Blir litt grått og lett etter Des Monstres, men før jeg rekker å tenke mer starter det jeg tror er et mellomspill, men som viser seg å være andre halvdel av låta. Mye sterkere levert dette. Tenner meg på en annen måte, spesielt det soloutflippede gitarspillet. Det pisker og hveser mens de andre i bandet sover. Uhyre virkningsfullt. Smart. Så er vi tilbake til "låta" igjen, som nå virker mer selvsikker og drivende - i mine ører. Denne låta vokser.
5- NEXT LIFE: "Without a head" - Hai, gitar, tracking (?); Tormod, synth, vox. Spilt inn på Statens Kunstakademi. Elektronikk avgir energi, i denne omgang lyd. Et forspill åpner opp for en meditativ grunnrytme, trommemaskin i presume. Det begynner å svinge. Så tar det av, jeg tenker på frijazz, og gitaronani, delvis ute av menneskelig kontroll, har fått tak i tømmene. Man monterer på en Aphex Twin-motor. Låta ender. En pen sak.
MAGOG
1- MINDY MISTY: "Leave it lie it is" - Kenneth, gitar, vox, orgel; Sigve, trommer; Trond, bass; Roy, gitar. Spilt inn i Bufono Studio i februar 2004. Mistenker denne for å være en av skivas to-tre beste låter - and rising. En av mine 10 favorittplater heter "Brighten the corners" og er laget av udødelige Pavement. Mindy Misty er ikke slitsomt ulikt Pavement, en dråpe hardere dog, og selvsagt utstyrt med egne finesser, hooks og hypnotiserende effekter. Denne låta ville vært førsteinnbytter på nevnte album, så hårreisende fabelaktig er den. En lynende intelligent låt er det, en slik låt man husker gjennom hele påska selv om man er på en hytte hvor man bare får inn Norsktoppen på P1 som har kilt seg fast på "Frem fra glemselen-musikk". Dette er melodisk rock av beste merke, og gitarspillet og vokalen er bare så ufattelig elegant her. Alle damer som liker rock fortjener buemerket til dette bandet i baken.
2- LUKESTAR: "Man vs. light" - Lasse Baklien, trommer; Ola Markali, bass; Yngve Hilmo, gitar; Truls Heggero, gitar, vox. Dette er, sammen med Truman's Water, det eneste bandet jeg har noe med fra før. Jeg har en ep. Gadd vite om denne komposisjonen, som er fra 2002, er restmateriale fra den ep-en. Det var forøvrig en veldig bra ep. Lukestar lager poprock hvor versene bygger seg opp mot et slags altoppslukende refreng hvor alt trøkket skal fordeles jevnt mellom bandets medlemmer og hvor vokalen skal støte låta opp i stratosfæren. Man skal være god for å få til det. Lukestar er ikke der ennå, eller var i alle fall ikke der i 2002. Det er noe uforløst over det hele, bassen er for tynn og spinkel, og Lukestar må trene mye for å bli som Muse, Mew, Kashmir, Coldplay eller Radiohead, som er bossen i dette landskapet. Overraskende nok er det jeg kjente best det jeg liker minst. Hvordan høres de ut i dag tro? Jeg tror de er enormt gode i dag, men denne samleren skal presentere undergrunnen, og Lukestar vil med sitt første album slå gjennom på bred front, for de har låtskrivertalent.
3- PAN AM: "Do the walk" - Ødegaard, Granli, Østby og Kemt er Pan Am. Også spilt inn av Kaptein Moskva i Studio Moskva - i Oslo. Det eksisterer en drøss gode garasjerockband i Norge, men ikke mange som virkelig ligner på det tøffeste av de tøffe: The Cramps. Disse psychobilly-villstyringene har vært i en klasse for seg innen genren i alle år, nettopp fordi ingen ligner på dem. Pan Am er i nabodistriktet, overraskende nærme vil jeg si. Dette er basic rock med tykke røtter inn i hjertet av rocktreet - with a twist. Det er rock med beat, punch og potens, det er som fjellvann hentet rett fra brønnen, naturlig, ekte og full av rockens antioksidanter som tar knekken på de frie radikalene. Pan Am og kald øl er en uimotståelig fristelse.
4- STAR BUG: "ko .n5" - Dag, bass; Steinar, trommer; Roy, gitar, vokal. Kun utstyrt med en bass, en gitar og en mikrofon får disse til en graut som ikke smaker som andre grauter. Joda, vi hører essensen av band som Primus, Dead Kennedys, Fugazi, Shellac, PIL og til og med Korn her, men Star Bug formidler en primitiv råhet og et distinkt rockeøs som de faktisk er alene om. Ikke fordi de er bedre enn andre, men fordi de klarer å få ut sine lyder, sine pasjoner og sine melodier på en slik måte at det låter personlig. Det er akkurat så mye skru i ballen her at du ikke helt vet hvor den lander. Nok en pen sak, som sjefen i Popopdrops ville sagt det. Hørte by the way noe norsk som lignet dette for en tid tilbake, var det bandet Sheep tro?
5- MOTORKROSS POWERDUO: "Narcoleptic alert dog"  - Alt du hører av musikk og støy er brakt til denne verden av de danske drengene Mr. Power og Mr. Thunder. Uten skygge av tvil er dette platas mest spesielle øyeblikk. Ikke nødvendigvis best, men jeg må nok innrømme at mitt hjerte banker fortere enn ellers når jeg høre musikk som dette presentert av nordmenn. Jeg kan ikke si om det er bedre enn resten av bølingen, det er komplett umulig å vurdere om det er bra eller dårlig. Man liker det, eller man liker det ikke. Heldigvis liker jeg det. Når jeg tenker meg godt om, noe som dessverre påfører meg hodepine, så har jeg aldri hørt noen som lyder akkurat som en mellomting mellom ultrafavoritten Captain Beefheart og ultrafavorittene The Residents - før nå. Dette er ulyttbart for de aller fleste, jeg blir lykkelig av det. Sjekk den surreale sax-en, den syke syke koringa, eller hylinga om du vil, og for all del lukk dører og vinduer. Rock er det ultimate musikalske kjøretøy for band som Motorkross Powerduo.

6- TRUMAN'S WATER: "Bingo youth" - Kirk, gitar; Kevin, gitar; Todd, trommer; Cherry, vox. Jeg har jo flere skiver med denne forrykte amerikanske gjengen, utgitt på Emperor Jones Records, og er noe overrasket over bandets opptreden her. De må ha gjort et godt inntrykk, noe de også har gjort på meg. Truman's Water er nok ett av de mest utilgjengelige rockeband du kommer til å høre. Jeg kan ikke garantere at du ikke blir sprøyte gal av musikken de spiller. Jeg vil nok si at den godeste Don Van Vliet har et ord med i laget her også, men tenk deg da en outrert utgave av mannen, noe som i seg selv er temmelig far-out. Dette er musikk som sikkert har vært en gjenganger hos Harald Are Lund. Men spill det høyt da. Jeg sier ikke mer.

En pen sak dette.

Rock Engh Roll 28 mars 2005

_________________________________________________________________________________________________________________________________________

 From the spheres of Gog Magog - Luna Kafe November 26th 2004

Back to main

From my about only and recent Biblical studies, in connection with this album, I found that Gog is none other than Antichrist or Satan him-/her-/itself, and Magog is his/her/its kingdom. If you search the Net for Gog or Magog, the Gog Magog Golf Club in the hills of the same name, near Cambridge, UK, might be the first you bump into. In these hills Syd Barrett of the early Pink Floyd made his first(?) trip on magic mushrooms around 1965, documented on VHS and DVD, that eventually lead to his fall from pop stardom only a couple of years later. A real bad trip it must've been, in surroundings of such a name. I remember from my youth in the 70s, both Genesis and their buddy Peter Hammill of Van der Graaf Generator sang about Gog (Hammill) and Magog (both) in the Biblical sense.
Which lead us on to today and this vinyl compilation from the Norwegian underground, mostly. The title indicate a hell of an album, young aspiring bands on a satanic quest. Well, not exactly. Though the opening track, Epikurs Euphorie's "Lavaggio", isn't that far away. Distorted and shrieking vocals, guitars and bass. It's tough, apocalyptic and ominous, like lava. Lavaggio, though, means wash in Italian. I cannot find the connection, but quite entertaining it is and better than most of the tracks of their new mini album.
The rest of the album is somewhat lighter, all in all not that close to the spheres of Gog, nor Magog, and includes "slight musical schizophrenia" as the publishers state in the accompanying information sheet. Side Gog of the album is the noisy one of the lighter and popier kind, apart from Epikurs Euphorie. Fuzz all right, but less distorted. Yonakit's "Slow Sequenced Damage" is a winner, melancholic fuzz-pop with the vocals recorded under a blanket, it seems, that's a new one! Des Monstres and their "Take It All" is merrier, also with female and male vocals, but less dynamic than Yonakit, with a stain of Sonic Youth guitars. Nice! "Tigerbomb" by X.lover is funky and funny, though the attempt to sound sexy sounds less convincing. Next Life signals more experimental leanings; "Without A Head" is probably the most skilful track of the compilation and the only instrumental. It starts and ends with guitar madness, some jazzy keyboards and dynamic rhythms in between.
Side Magog starts more in the pop vein. Mindy Misty with "Leave It Like It Is" is a bit R.E.M.'ish and nicely produced. "Man vs. Light" by Lukestar is my immediate favourite of the lot. Confident calm pop in the verses with as steady drums, bass and guitars as can be, and sparkling fuzz-pop choruses. Pan Am's "Do the Walk" is the last straight song. Three parts rock'n'roll, a tiny part boogie and a little old fashioned punk energy thrown in for good measure. Star Bug with "kol.n5" leads into more experimental terrain. Even more boogie with several twists and slanting guitars in the last half of the song. More strange sounds to come with MotorKross PowerDuo's "Narcoleptic Alert Dog". It starts with relatively straight rock; and do I hear recorders (those wooden flutes)? Then into freer jazz and more cacophony with a saxophone. No chance to fall asleep! Trumans Water is the only foreigners aboard and the most famous - and productive, by far - of them all. Their contribution "Bingo Youth", though, doesn't range among their best efforts. Only sounds like a choked voice over distorted guitar ramblings to me.
From The Spheres Of Gog Magog didn't quite live up to my expectations judged from the title. Maybe the title indicate there's quite a lot going on in the local underground beside satanic metal, the main musical export from Norway of late? Anyways, the compilation includes a bit of rubble. At closer inspection you will find some rough gems as well. And three cheers to Major Minor and Handmade to be bold enough to release an LP like this in the 21st century!

Copyright © 2004 JP

_________________________________________________________________________________________________________________________________________

From the spheres of Gog Magog - Groove.no August 18th 2004  4/7

Back to main

Min kjennskap til Gog Magog begrenser seg til Syd Barretts klassiske syretrip som er dokumentert i filmen First Trip. En amatørmessig sekvens der Barrett boltrer seg på Gog Magog-fjellene i undrende passiar med blomster og bier.

Det er vel denne filmen som trolig har inspirert ildsjelene bak samleplaten From the Spheres of Gog Magog. Denne LPen er et samarbeidsprosjekt mellom de to småselskapene Handmade og Major Minor Records, ved henholdsvis Kenneth Amundsen og Christian Larsen. De fremhever selv musikalsk variasjon (eller "slight musical schizophrenia") som et gode. Det har de helt rett i, og de viser med disse 11 sporene at det definitivt gror godt av ymse vekster også utenfor de velstelte hagene som norsk musikkliv gjerne virker å være.

Det mest kjente bandet her er selvsagt amerikanske Trumans Water, som siden tidlig på 90-tallet har spydd ut utfordrende og spennende plater. De representeres her med den korte avsluttende Bingo Youth. Før den tid har vi imidlertid blitt presentert mye godt hjemmebrygg. Den første siden (titulert Gog) er den beste. Epikurs Euforie er blant landets mest kompromissløse når det gjelder kreativ galskap, deres Lavaggio er seig griserock à la tidlig AmRep/Touch & Go fullendt med skurrende gitarer, feedback og desperat vokal. X.lover er i ferd med å skape seg et navn med sin småtrendy, New Yorkske discopunk. Tigerbomb mangler likevel det lille ekstra drivet som kunne gjort den virkelig eksplosiv. Des Monstres mikser med brukbart hell Sonic Youths dissonans med Eric's Trips vokale popharmonier, og noenlunde i samme gate kan man høre Yonakits Slow Sequenced Damage, disse med et noe mer emosjonelt preg. Side 1 avsluttes av amiga-terroristene Next Life. Without a Head er et herlig kaos av borrestøy, radiofrekvenser og disharmoni - fint lurveleven som vanlig fra Oslo-duoen.

Vender man tallerkenen finner man Magog, som ikke helt holder samme schizofrene nivå som broder Gog. Her er tonen mer konvensjonell indierock (Lukestar, Star Bug, Pan Am - hvis "nyveiv" Do the Walk også skjemmes av noe dunkel lyd). Mindy Misty er kanskje de friskeste på denne siden, til tross for at Leave It Like It Is høres ut som noe Built to Spill/Modest Mouse kunne fremført i søvne. Men platens beste spor, i hvert fall min favoritt, er det MotorKross PowerDuo som står for. Narcoleptic Alert Dog er free jazzin' frifolk, et rytmisk rituale med Pharoah Sanders i buskene og peyote i lomma. Det skulle vært spennende å hørt mer fra denne kanten!

Summarum, om ikke alle bandene er genuint originale eller umiddelbart interessante, om enkelte kan virke noe uferdige og prøvende; From the Spheres of Gog Magog er en god samler av mange årsaker. Platen preges av en idealistisk ånd som gjerne kan virke fraværende i en etablert bransje som dyrker idoler for et publikum som trekker på skuldrene og laster ned det de vil høre på PCen. Dette er en god, gammeldags LP-samler, økonomisk i beste fall et risikoprosjekt vil jeg tro, med musikk som nok aldri vil hevde seg øverst på salgslistene. Men spennende musikk har da også bare unntaksvis sneiet forbi de sfærene. Gog Magog er et langt bedre sted å være.

- Bjørn Hammershaug, 10.08.2004

__________________________________________________________________________________________________________________________________________

Back to main

________________________________________________________________________________________________________________________________________

                     Temporary Flawless EP - Mindy Misty - Rockeweb - 2004    5/6                  

Back to main                                                

Anmeldelse: Mindy Misty er oppkalt etter en manisk depressiv syngende katt som holdt til i nærheten av  barndomshjemmet til Kenneth og Roy i Nittedal. Om den har blitt med til Oslogryta for å se på bandet øve vet jeg ikke, men da er den i alle fall skrekkelig gammel, og synger nok da i så fall på siste verset.

Denne 7-tommeren er bandets første, og foreløpig eneste utgivelse. Den inneholder to låter på hver side som går i vanlig 33-rpm vinylfart og veier utrolig mye til singel å være. Plateomslag og plateetikett er rene kunstverket forøvrig, på A-siden av singelen er det nok katten Mindy Misty som er tegnet, men den katten ser ikke noe snill ut, for den har et helt kvinnfolk hengende ut av gapet og hjørnetennene er like lange som en vampyrs. Selv om dette er bandets første utgivelse har de vært med på en samlevinyl i 2001 ved navn "Encephalopathia", som ble gitt ut på hvit vinyl på Handmade Records. Mindy Misty er representert der med 2 låter, blant de "Chicken Kitty", som katten synger på. I tillegg er de med på fantastiske "The Spheres of Gog Magog" med låta "Leave it like it is", som er sensasjonelt bra. Denne 7-tommern du leser om blir nyutgitt i år på en samlecd på Fatal Accident Records. Sjekk websida til Handmade Records eller Mindy Misty for videre fremdrift der.

Mindy Misty tilhører et voksende gitarstøymiljø i hovedstaden og bør falle godt i smak hos skrudde musikkelskere. Liker du sånn vridd superdeilig skranglerock som Pavement, Superchunk, Dinosaur Jr., Crazy Horse, Sebadoh, Modest Mouse, Frank Black og Sonic Youth spiller så er jeg fryktelig sikker på at du vil elske Mindy Misty. Albumene "Lonesome crowded west" med Modest Mouse og "Slanted and enchanted" med Pavement er to referanser som Mindy Misty kler godt.

Låta "Temporary flawless" går i et typisk lo-fi tempo og ligger på grensa til å høres seig ut, noe som i denne sammenheng er udelt positivt. Prøvde å spille låta på 45-rpm og det funka like bra, men da ble låta selvsagt en rocker, og ligna litt på en Superchunk-plate jeg har. Går an å gjøre mye morsomt med vinylskiver. Bra lyd på gitaren her, kan ikke si jeg har hørt akkurat den varianten før, og synginga er også veldig indiepreget. En feiende fin sak.

Favoritten min her er likevel "Strike n' retreat". Den har sånne frekke taktskifter, sånne lekre disharmoniske gitariff, og er pakket inn i en sånn styggvakker melodi som Pavement er så kjent for. At trommisen spilte metal før i tida bidrar også til at det hele blir en fornøyelig sak. "Powder to the people" er mer moro i samme dur og moll mens ultrakorte "Mr. bee's music box" sikkert bare er med for moro skyld. Det er forøvrig en Karl Magnus som spiller trommer på den saken.

Gjengen holder på med sitt første albumprosjekt om dagen og tar de med alle låtene de har spilt inn i forskjellige sammenhenger på den kan det blir riktig moro.

_________________________________________________________________________________________________________________________________________

Mindy Misty - Temporary Flawless - Lunakafe Full Moon 92 - 04/05/04

Back to main

Just to grab hold of this little gem gives me a good feeling, a massive slab of black vinyl that must clock in at 100 grams, around the double of an ordinary vinyl single. Combine that with a thick cover in delicate black and red, and I'm almost sold even before the needle hits the fan. When it does it's back to the early 90ties time, post grunge fuzzpop that crawls in the darker corner of the mind. Makes me for some reason want to bring out my Girls vs Boys or Arcwelder singles again. It's been a long time since last time... Anyone remember Cell? With perfect singles like Stratosphere or Cross the River, but still largely forgotten today. Maybe Mindy Misty can bring about a renewed interest for those bands, and even make their own mark on this legacy.
And to sum up this four song EP: The first track on each side are powerful and melodic songs, where the band obviously feels at home. The second song on the first side - "Strike n' retreat" is a short instrumental where I kind of lost interest after the fifth change in tempo, probably nice enough if thats your thing. The last song an the EP must be an internal joke that I didn't get. Maybe just do an ordinary single next time, that way you can keep it on 45 rpm and get the dynamics this kind of music needs.
Copyright © 2004 Killer

___________________________________________________________________________________________________________________________________________

Back to main

_________________________________________________________________________________________________________________________________________

Back to main

Dagbladet Jan.2005

Mindy Misty er oppkalt etter en manisk depressiv katt som er naboen i barndomshjemmene til roy (gitar) og Kenneth (vokal og gitar). Den bidrar visstnok på noen låter, men er ikke særlig interssert i å stille opp live. Mindy Misty spiller melodiøs,upolert,skraglerock, herlige mellomspill og noen utbrudd i ny, og ne..

__________________________________________________________________________________________________________________________________________

                                            Murky Exes - Escape from death star - Rockeweb - 5/5 2005  4/6

Back to main                                        

Anmeldelse: Denne artige vinylplata ble gitt ut allerede i 2002 på Handmade Records. Det er jo 3 år siden, og siden jeg ikke fikk den før i vinter så må det bety at Posten har brukt 3 år på å få sendt den fra Oslo til Rjukan i Telemark. Noe som bør være det endelige beviset på at Posten har sagt opp for mange folk. Nok om det.

The Murky Exes er Dag Soelvberg, men han drar gjerne med seg et par damer og en annen kar ved navn Kenneth Amundsen, som i likhet med han selv er tungt inne i Handmade Records, når de skal på veien eller spille inn demoer og sånn - hvis jeg har forstått ting riktig. The Murky Exes er navnet nå i 2005, men da de ga ut "Escape from death star" i 2002 het "bandet hans" The Murky X's, og før det har navnet vært Ocarina Lush, som når bandet var representert på vinylsamleplata "ENCEPHALOPATHIA", forøvrig den første skiva som ble sluppet på Handmade.

The Murky Exes presenterer det smaleste av det smale innen norsk musikk: utgitt som det er på et lite indieselskap som satser på 7"vinyl, samlevinyler med band som ikke har platekontrakter, og som musikalsk oftest ligger i et slags eksperimentelt lo-fi-landskap.

Av det jeg har mottatt foreløpig fra Handmade er nok The Murky Exes det aller smaleste. Hvis du har hørt Phil Elvrum's The Microphones så er muligens det en referanse som kan knyttes til det Soelvberg driver med, bare at Soelvberg lager musikk som i sterkere grad er på veg mot stjernene langt der ute i universet.

The Murky X's kan være avslappende å lytte til, men de kan også være støyende, "Teela's 4-track demo" som starter og avslutter side A, og som dermed pakker inn tittellåta, er et godt eksempel på dette. Del 1 er akustisk og flyter pent fremover med kun akustisk gitar, mens del 2 er eksperimentell og støyende som innmaten i en industribedrift.

Plata, som i sin helhet er spilt inn på en 4-spors opptaker i Nittedal i løpet av et halvt års tid, skifter stadig mellom et akustisk, atmosfærisk lo-fi-utrykk og et støyende iltert eksperimentelt utrykk, som avløses av vakker og/eller særegen sangkunst representert ved bronkittsyke Miriam Nes, som selv har laget tekstene hun synger, eller ved Dag Soelvberg selv, som også har laget tekstene han synger.

For vinylslaver er knallrøde 7" utgitt på alternative norske plateselskap selvsagt obligatorisk, men grunn nr. to til å få tak i denne spesielle plata med The Murky Exes er at det faktisk er utrolig spesiell rock som blir servert, og ikke minst, grunn nr. tre er at det periodevis er voldsomt bra saker vi hører. Handmade Records lenge leve må!

_________________________________________________________________________________________________________________________________________

Back to main

__________________________________________________________________________________________________________________________________________

Lukestar - Code:distance EP Groove.no 04/05/2002 3/7

  Back to main

Det mangler ikke helt på nye norske pop- og rockeband for tiden, og Lukestar har tegnet seg på kjøret med Zoom-konsert i 2001 og nylansering av deres Code: Distance EP på Machine Machine Records. EPen er tidligere lansert av eget selskap, PhoneMe Records og Handmade Records, i januar 2002. Lukestar er fire unge menn i begynnelsen av tyveårene, derav Truls Heggero på vokal og gitar, Yngve Hilmo på gitar, Ola Schmidt på bass og Even Djønne på trommer. Promotert fra selskapet som catchy og melodisk bråke-pop får jeg assosiasjoner til alt fra Wannadies til Bob Hund, uten at dette skal vise seg å være tilfelle. Her er det mer angstfylt og innsnevret poprock, med undertoner av kald nostalgi.

Code: Distance består først og fremst av fire småskranglete poprocklåter, som ennå lukter svett gutterom og øvingslokale. Fellesnevneren for disse fire låtene er en vokal som er mikset ned til den er druknet i gitarlyder når bandet blir ivrige og skal kjøre refrenget. Bråkete og amper poprock ja, men vellydende og gjennomført nei.

Siste låt unnviker klart fra denne framgangsmåten, Areoplane Comes Down Without Folding Its Wings er velprodusert tristesse med vellykket bruk av koring. Noen innlagte Radiohead-aktige teknolyd-finter mot slutten hjelper også godt på dette sporet. Av den grunn at man kun får fem spor å forholde seg til er det litt tidlig å si at bandet fungerer best når de skrur opp tempoet, men det er i hvert fall sistesporet som sitter igjen etter at platen har snurret noen ganger. Til å være unge og ferske virker Lukestar altfor gravalvorlige, og fortsetter denne trenden kommer de til å snuble i egen navlebeskuende surhet.

Dessverre, men dette imponerer svært lite, kun en godlåt holder ikke når det er en EP og ikke en singel, og jeg klarer ikke helt å se at Lukestar skal ha særlig større potensiale enn andre sammenlignbare norske band som Amulet og Jr Ewing. Det høres ut mer som om bandet spiller til seg selv enn til et publikum, og det er ikke akkurat en strategisk start på en karriere i musikkens verden. Her bør det avventes til en fullengder kan gi mer informasjon om hvor dette tar veien.

- Pål M, 04.05.2002

___________________________________________________________________________________________________________________________________________

Back to main

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

__________________________________________________________________________________________________________________________

Eric Gaffney "Uncharted Waters" CD www.lostatsea.net 8 Jan. 2007

Eric Gaffney
Uncharted Waters


Rating: 7/10

__________________________________________________________________________________________________________________________

Eric Gaffney (Review from Luna Kafe)
Uncharted Waters CD
Handmade Records (EUR) / Old Gold (USA + Can)

The former member of Sebadoh, Eric Gaffney has recorded this album over the last 10 years.

Let's start with the cover, it feels like a passport picture from the 70's. It makes me in a good mood. Then the record: It's become a collection of 27 songs, which clocks in on 79 minutes. Why not make two albums of it? Is it the old CD trap feeling that haunts here? We have 80 minutes lets use it!

For a start, Eric hasn't got a very strong voice. On the first track, he starts off singing kind of falsetto. It feels kind of weird and false, but after a few runs it hits you that it works. This is the only time he tries to use his voice. The production feels very homemade and it's a very indie-feel in its expression, very close to earlier collaborators, like Sonic Youth. There are eleven instrumental tracks, which feels more like jamming than a special transmission to next proper song. I'm not against instrumental rock records. Kinski and Björn Olson made complete instrumental records a few years ago, with an attitude and inventiveness to envy. When it comes down to the works, the record makes me think of a compilation, more than an album. With a filter on, this could be a nice record of seven good songs and a few instrumentals in between. Instead there are place for cover songs and punk songs (Gerry Rafferty's "Baker Street" and Ramones' "Locket Love"), which makes the total picture a bit fuzzy.

Good songs are: tracks 1,2,3,14,19,23, 27.

Copyright © 2006 Geir Fladseth

______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Eric Gaffney - Uncharted Waters CD (From Musiq.no) Rating 4/6

CD: Indierockeren Eric Gaffney viser sin allsidighet, men også sine svakheter på samlealbumet “Uncharted Waters”.

Av Martin Wright

Eric Gaffney startet indierockbandet Sebadoh sammen med Lou Barlow, og var medlem av gruppen fra slutten av 1980-tallet og fram til 1993. ”Uncharted Waters” er en samling av Gaffneys solomateriale fra midten av 1990-tallet og til i dag. Albumet gir et godt innblikk i hans evner som låtskriver og eksperimenterende indierocker.

Det er mye bra på skiva, men også en del middelmådig, der flere av sangene virker uferdige. Sangene som virker å være på demo-stadiet har sin sjarm, men blir for like hverandre i uttrykket. Melodiene kan jobbes mer med, og lydkvaliteten er som regel av dårlig kvalitet.

”Uncharted Waters” åpner solid, men etter en håndfull sanger flater det litt ut. Cold Weather er en smal og melodiøs sang, med Gaffneys karakteristiske jamrete stemme sentralt i lydbildet. Han veksler fint mellom et mørkt og rolig toneleie og intenst og lidenskapelig. Låten utvikler seg fra optimistisk og fengende til det mer støyende. Leave Me Alone er en annen favoritt med sin fengende melodi, samt akustiske gitarer og sitar. Nights Are Forever er et tredje høydepunkt, med utstrakt bruk av el-gitarer, intens synging og god melodi.

Gaffney er i sitt ess når melodien sitter. Når en god melodi blandes med et rufsete lydbilde og lek med instrumenter, men det kan til tider bli langdrygt med en rekke instrumentallåter som blir for like hverandre. Samlingen har absolutt sine perler, men 70 minutter kunne godt ha vært kuttet ned til 50.

”Uncharted Waters” viser Eric Gaffneys styrke, men røper også svakhetene.

Release: 17. oktober 2006.

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Eric Gaffney Review from Natt og Dag dec.06

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Eric Gaffney

Uncharted Waters CD (From Flagpole)

originally published December 13, 2006

Uncharted Waters is Eric Gaffney’s second solo offering and a nice companion piece to the recent deluxe reissue of Sebadoh III. The 27 songs that make up the disc evoke the warped pop sensibilities that countered Lou Barlow’s emotional frailty during Sebadoh’s middle period of Smash Your Head on the Punk Rock and Bubble and Scrape.

Framing Gaffney’s lo-fi MO next to Barlow’s considerably more polished songwriting and production on his Emoh debut is a revealing study in the genetic make-up of indie rock’s founding fathers. Songs like “Leave Me Alone” and “Shark Attack” are relentlessly homemade, while “Too Bad Luck” hones a rock-and-roll jeer. Gaffney’s untamed voice and out-of-tune jangle are tailor-made for basement recording. If songs like “In Line” or “Singing Iceberg” were captured by any more evolved means of recording, they would be nowhere nearly as infectious. These songs were recorded over a 10-year period, and intuitively shift back and forth like a time-lapse take on a decade of Gaffney’s swaying tastes and trends in songwriting. He stays where he’s comfortable, and as a result, Uncharted Waters is a last stronghold for the indie-rock ‘90s, when crappy fidelity anchored a thriving scene.

Clocking in at 70 minutes, Uncharted Waters is an endurance test, but every scrap of sound, every noise and every note is an essential part of what Gaffney does. It feels a little bit out of time and a little out of place, but it sounds better than ever.

Chad Radford Back to main

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Protoplasma (Rockeweb) av Rock Engh Roll

Rated 6/6

Anmeldelse: Gjennom MySpace-nettverket og sitt Handmade Records har Kenneth Amundsen kommet i kontakt med flere av de personene som har gitt han inspirasjon til å skape den musikken han lager i Mindy Misty. 10 år etter at han så Sebadoh på So What! i Oslo har han nær kontakt med medlemmer av bandet, og tro det eller ei, han har fått selveste Kramer til å mikse debutplata til bandet sitt, som fremdeles er oppkalt etter en manisk depressiv katt. Kramer er tidligere medlem av Butthole Surfers og Bongwater, for å nevne et par, og denne skiva er faktisk mikset i Kramers studio i Miami.

Mindy Misty er ikke noe ukjent band for min del. Hjertet mitt kenguruhoppet over noen slag da jeg så at jeg hadde mottatt en vinylskive fra Handmade Records. Lenge før jeg fikk rivd av papp og tape visste jeg at jeg ville elske denne plata. Enda sikrere ble jeg da jeg så det geniale coveret med navnet til Mindy Misty, forøvrig laget av Monica Fosser. Vel fremme på min gamle beltedrevne Kenwood-turntable lurte jeg på hva som ventet, var det noe ala det de gjorde på Gog Magog-samlern, eller var det noe ala 7-tommern "Temporary flawless"? Nei, egentlig ikke.

Kramer har gitt Mindy Misty et mer distinkt sound. Soundet er rått, organisk og skarpt. Vi befinner oss i et eldorado for gitarelskere. På de første 5 gjennomhøringene sto jeg bare og gliste, helt forført av den hissigste gitarlyden jeg har hørt på ei skive i voksen alder. Ei tjukk 180 grams vinylplate skal ha noe av æren for det selvsagt, vinyl er fremdeles totalt overlegen cd og andre medier når det gjelder å få frem "riktig" lyd på rockeskiver, og da spesielt på skiver hvor gitar er det bærende element, som her. For meg er det uperfekte perfekt, sa Neil Young, og jeg tenker på nettopp de ordene når "Protoplasma" snus nok en gang på tallerkenen.

Det som kjennetegner musikken til Mindy Misty i tillegg til det makeløse soundet, er vekslingen mellom de råe enkle indierockerne, som minner oss om bandets viktigste inspirasjonskilder, Sebadoh og Dinosaur Jr.; og det litt mer kompliserte proginfluerte, i retning av band som Sonic Youth og King Crimson på sitt mest gitarorienterte. Etter at man har gledet seg over soundet gjennom noen runder er det låtenes oppbygning en legger merke til. Mens kompet ligger og ruller i bånn utforsker gitaristene landskaper som Sonic Youth tidligere har vært innom. Her skal ingenting stå uprøvd når låta fades ut, og til tider skapes det "once in a lifetime"-klanger fra gitarene.

Gitarene til brødrene Amundsen og bassen til Jensen tryller deg inn i en verden full av kimende harmonier/disharmonier, eksplosive start/stopp-kombinasjoner, vridde progressive kaskader med dynamiske gitarløp som får innmaten i magen din til å dirre og gåsehuden til å gløde på ryggen. Gunnarskogs trommer forhindrer gitartoget fra å løpe løpsk. Det var nok en sann fryd å være flue på veggen i bandets hjemmestudio når denne skiva ble spilt inn på 100% analogt utstyr. Gutta tok alt på direkten, live, lyden du hører er ekte vare.

Etter 10 gjennomhøringer klarer jeg å la være å fokusere på gitarer, dynamikk, sound osv, og sjekker ut om det er noen låter jeg kan nynne til mens jeg er ute og løper med Elvis, puddelen min. Vel, ikke så mange låter som har en nynnefaktor ala Abba her kanskje, men flere av låtene setter seg reint melodisk fast inni skallen et eller annet sted. De låtene jeg elsker høyest her er nok under tvil "Concrete strip", "Phonic perversion", "Nothing like a spree" og "Dead end", kanskje. Men dette er ikke en plate du begynner å plukke ut enkeltlåter fra, her er det bare å putte på, skru opp volum, og digge. Dette er en plate man liker med en gang, og så blir den bare bedre og bedre. Årets høydepunkt for meg dette!

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

"Protoplasma"

2007 Handmade Records
Score: 7 (of 10) 
From Pucknation Feb.11th 2007 By Grayham Bailay

Mindy Misty is a band that formed in 2003 in Oslo, Norway.  Protoplasma, which was mixed by former Butthole Surfer Kramer (who has produced for Lou Reed, Debbie Harry and Ween), is the band’s full-length debut.  They previously released the EP Temporary, Flawless. 

When a band claims to come from a background of “indie/noise/lo-fi/black metal, and commodore 64 electronica,” one never knows what they are going to get.  Protoplasma is perhaps not as crazy as the expected mish-mash of genres that this list of influences might indicate, but it is a fairly impressive record nonetheless.  The music that Mindy Misty plays is a mixture of indie and prog rock with little dashes of numerous other genres thrown in for good measure, from funk bass, to electronica.  Some of the songs are a bit meandering and experimental sounding, whereas others are more straightforward and catchy. 

The vocals on the album are decently done, though they do not stand out as being as interesting or unique as the music. The vocals are melodic and go with the music pretty well.  Lyrically the album is a bit uneven, with some of the songs sounding pretty catchy, while others are not at all. 

Overall:  A potent mix of indie and prog rock

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Mindy Misty
Protoplasma
Handmade
Review by Alexis Cured Rockus (AUS)

Protoplasma is the first full-length record from Norwegian post-rockers Mindy Misty, and it exhibits just the kind of complex, labyrinthine sonic disturbance that we’ve come to expect from Scandinavian indie artists.

Produced by Mark Kramer (renowned for his production work with Ween, Lou Reed and many others), the album is a ten-track odyssey, traveling through psychedelia, lo-fi pop, and early 90’s shoegaze reminiscent of Pavement or Sonic Youth. Tracks like Smirk and Indefatigable are a good starting point, easing the listener into Mindy Misty’s dark soundscape while maintaining a certain brand of accessible pop-rock. From there, you are drawn to the darker, twisting sound exhibited in tracks like Wasteland and Guinea Pig, which utilise one repeated sonic motif and elaborate on it, in the style of post-rock pioneers such as Slint. The vocal style is not too acrobatic, and sticks to the more subdued end of the spectrum, with lyrics that flirt with the surreal.

If your most disturbing dreams were woven into a soundtrack, it may just end up sounding a little like Protoplasma.

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Mindy Misty "Protoplasma"

Music-Reviewer By Joe Hartlaub (NYC) Rated 9 of 10

Mindy Misty is from Oslo, Norway which means they speak English better than your average 17 year old from Akron. Their debut full length, PROTOPLASMA, is better than a lot of the crap you're listening to right now, too, like Arca…well, never mind, but this is a great CD, one where the band actually employs a sense of dynamics and uses it to great effect.

That having been said, the opening track, “Nothing Like A Spree,” almost gave me pause within the first 30 seconds or so, but gradually began to right itself. Similarly, “Moist Odyssey” (gee, I wonder what that might be about?) starts off a bit oddly then seems to merge into a bridge built upon the coda to Love’s “7 and 7 Is.” In fact, you really have to listen to PROTOPLASMA, rather than skipping through the first 30 seconds of each track before you make up your mind about whether you're going to lay down the goods for it (those of you who still lay down the good for your music, that is). Some of the tracks on PROTOPLASMA sound like they're going to be instrumentals and then vocals come in, and others sound like they're going to be straight-ahead guitar drum and vocal tracks and they're instrumental (the aforementioned “Moist Odyssey” (gee, I love that title…hehhehheh…he said “moist”). “Phonic Perversion” sounds like an instrumental where Mindy Misty thought of some vocals at the last minute and started shouting them out. It’s great. The thing has kind of a feel to it like Television without the heroin. “Indefatigable” (I've been mispronouncing this word for a long time, no wonder people keep picking fights with me!) is just that, a great, great track that sounds like a few different songs rolled into one, and “Green Wood” is maybe the closest thing to a pop song on the entire disc, and it sounds like GIVE ‘EM ENOUGH ROPE - era Clash. Wow.

Every time I walk into a campus record store, I don't care what city I'm in, there is something like PROTOPLASMA playing on the sound system, really loud and really good, and it’s always by some band I've never heard of that it turns out has six or seven CDs out so that the clerk has to educate the old guy. This time I know who it is. It’s Mindy Misty and the CD is PROTOPLASMA. And now you know, too.

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Mindy Misty "Protoplasma" Dagger Short Reviews (Portland)

MINDY MISTY- PROTOPLASMA- HANDMADE- They hail from Oslo (that’s in Norway, kids) and got famed pot smoker Kramer to mix n’ master it. All over the map but I hear bits o’ Pavement, Afghan Whigs, The Pixies and the like. Thusbunch are not afraid to take chances.

_______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Get the Laconic Zero electronic presskit and rider by e-mail.                                                                                                                                                           

Get the Mindy Misty electronic presskit and rider by e-mail.

                                                                                                                                      Get the Murky Exes electronic presskit and rider by e-mail.

                                                                                                                                         Get the Star Bug electronic presskit and rider by e-mail.